Det var okkupasjonstid vinteren 1944 og Oddmund var los for tolv flyktninger. De var i tidsnød, men til tross for godvær hadde Oddmund beordret stans for å vente på kjæresten Ragnhild. Hun kom to døgn senere, samtidig som det blåste opp til storm. Da de dro videre, klarte ikke Ragnhild påkjenningen. Oddmunds rival Tormod kom til stedet for å hjelpe henne. Men Oddmund nølte og sendte konvoien alene i forveien, og de tolv omkom. Femten år senere driver samvittigheten Oddmund tilbake til et oppgjør med fortiden. Han forsøker desperat å bli kvitt skyldfølelsen.
